Jordbruket i Bærum utviklet seg fra slutten av steinalderen og i bronsealderen. Bonden dyrket i tillegg til korn også kulturvekster som humle, hamp og lin. Etter hvert ble det også en utvikling fra redskaper og våpen laget av sten og ben til redskaper og våpen laget av metall. Utviklingen foregikk over flere hundre år, og de gamle steinredskaper ble brukt side om side med de nye. Perioden fra 1800 fvt. til 500 fvt. kalles bronsealder, men denne perioden er ikke så klart markert i Norge som ellers i Europa. Det er gjort få funn av bronsegjenstander. Årsaken er at hverken kobber eller tinn, som blandes til bronse, finnes i særlig utstrekning i Norge. Både råstoffer og ferdiglagete bronsegjenstander måtte derfor importeres. Bronsealdersmykkene som er funnet på Hamang (se bilde nedenfor) er derfor vitnesbyrd om at folk hadde direkte eller indirekte kontakt med andre land. Det er uklart om noe bronse også ble produsert i Norge.
Først i jernalderen, som er navnet på perioden fra 500 fvt. til 1050 evt., ble bruk av metaller mer vanlig. Jern ble importert fra Europa, men ble fra omkring år 0 også i stor grad fremstilt fra myrmalm i Norge. Myrmalm i høyereliggende strøk, opp mot fjellet, var best egnet. Ploger med jernbeslag og våpen av jern fikk stor betydning. Fra jernalderen har man også funnet kar laget av leire (se bilde nedenfor). Bruk av metaller bidro til store samfunnsendringer, blant annet til større skille mellom ledere og undersåtter og mellom fattige og rike. Samtidig med utviklingen av redskaper og våpen ble jordbrukerne mere bofaste, vi fikk de første gårdene. Mer om dette nedenfor.

Noe av kunnskapen om bosetninger og folks liv i bronsealder og i jernalder i Bærum bygger på enkeltfunn, utgravninger av gravhauger og studier av helleristninger og bygdeborger. Dessuten kan gårdenes navn, størrelse og beliggenhet fortelle mye. Dette skal vi se nærmere på før gårdsutviklingen omtales nærmer.

Enkeltfunn og gravhauger

Ved Gjettum og Dalbo ligger flere helleristningsfelt som er av de største samlingene av jordbruksristninger i Norge nord for Østfold. I motsetning til veideristninger (jaktristninger) som nesten bare består av ulike dyremotiver, består jordbruksristninger av motiver hentet fra bondens verden. Hester, kyr, mennesker, fotsåler, solkors, skålgroper, vogner og skip er typiske motiver. På menneskefigurene går ofte en overdrevet erigert penis igjen, og man regner med at ristningene har vært knyttet til en fruktbarhetskult. Jordbruksristninger er opprinnelig laget ved beite- og åkermark og dateres vanligvis til bronsealder (1800 fvt.–500 evt.).

De fleste av skipsfigurene i Norge stammer fra bronsealderen. Skipsfigurene ved Gjettum og Dalbo antyder at ristning av skipsfigurer har fortsatt et godt stykke inn i jernalderen, noe som gjør disse figurene ganske enestående. Ved disse lokalitetene kan man se endringer som skjer i skipsbyggingsteknikken relativt klart; fra bronsealderens skipsfigurer hvor skipene har dobbel stavn, de padles og har ikke styreårer, til en mer ”moderne” skipstype som ble rodd og hadde en enkel stavn. Disse skipene tror man er fra førromersk jernalder (500 fvt.–0).

Det er uklart hvordan helleristninger skal tolkes, og arkeologene har ulike oppfatninger. Det er foreslått at helleristningene var knyttet til ritualer og skulle gi kontakt med høyere makter, at de (dyretegningene) skulle gi jaktlykke eller at de kunne markere revir. På den ene siden kan båtbildene ses som uttrykk for maktgrunnlaget til høvdingedømmene på den skandinaviske halvøya: Kontroll over havgående skip med stort mannskap ga muligheter for lange reiser, nettverksbygging og tilgang til råvarer og eksotiske gjenstander. På den andre siden sto skipssymbolet også sentralt i myter og ritualer. Ofte finnes båtbilder i kombinasjon med solsymboler. Bilde av sola som seiler over himmelen i et skip går igjen.

Skålgroper er runde fordypninger, 5–10 centimeter i diameter, som er hugget inn i fjell. Man er usikker på hva skålgropene skulle tjene til, og hva de symboliserer. Noen mener at de kan være fruktbarhetssymboler, da de nesten alltid ligger i nærheten av dyrket mark. En hovedteori er at de er offerskåler som man for eksempel helte blod eller annen væske i. Det er også foreslått at det rituelt ble malt mel i skålgropene, fordi de fleste er funnet i nærheten av åkre. Siden påfallende mange skålgroper rundt omkring i landet, også i Bærum, vender mot soloppgangen, har man kanskje villet hilse den nye dagen.
På Vestlandet la man for ca. 200 år siden blåbær i skålgropene for å få hell i bærplukkingen. Kan denne tankegangen være levninger etter gammel overtro? I tidligere tider fylte man kanskje også noe i skålgropene for å få noe igjen.

Kilde: Bjørn Christian Edvardsen i artikkelserien Månedens kulturminne

Det er knyttet stor usikkerhet til tidspunktene gårdene ble etablert, men navnene vi ser på gårdene på kartet ovenfor kan fortelle mye om alderen. (Klikk på lenkene på kartet for å se omtale av den enkelte gård nedenfor).

Enkle naturnavn som Eik, Li, Ås og Nes er gamle navn, men kan ikke alltid knyttes til bestemte tidsperioder. Det enkle gårdsnavnet By betyr gården, og ble ryddet tidlig innerst i Lommedalen.

Heim-navnsom Fossum (foss og heim) og Bergheim er gjerne fra eldre jernalder (500 fvt.–550 evt.). Heim-navn ble i gammel tid brukt for å betegne et større område slik vi bruker ordet bygd i dag.

Vin-navn som Stovi, Ringi, Dæli, Isi, Grini, Bryn, Østern, Økern, Løken, Vøyen og Grav (opprinnelig Gravvin) er også fra eldre jernalder. "Vin" betyr gresslette/beite. Vi finner vanligvis ikke "vin"-stavelsen i navnene i dag. Men "i" i Stovi stammer fra "vin" og gårdsnavnet Bryn kommer av "bru" og "vin". Ordet "vin" har blitt redusert til "n". Løken het opprinnelig Leikvin, og kan ha vært et gammelt kultsted der man også møttes til leik og idrett. Det er 14 vin-gårder i Bærum, hvorav bare tre i Østre Bærum.

Stad-navn som Ramstad, land-navn som Øverland og seter (set)-navn som Furuset er gjerne fra
yngre jernalder (550 evt.–1050 evt.). Slike navn er det få av i Bærum. Kanskje det ikke ble etablert så mange gårder, og at det ikke var så stor økning i folketallet i denne tidsperioden.

Rud-navn som Burud og Nadderud kom først i forbindelse med befolkningsøkningen i begynnelsen av middelalderen
(ca. 1050 evt.–1537 evt.), altså etter jernalderen. "Rud" betyr rydning.

Man kan også se på gårdenes størrelse og beliggenhet når man skal vurdere alderen. De gårdene som er store og som ligger på den beste jorda, ble ofte etablert tidlig.

Man tror at i Bærum går fast bosetning tilbake til førromersk jernalder (500 fvt.– år 0.), og kanskje kan den spores tilbake til bronsealderen og yngre steinalder (Vøyen). Opphavet til den faste gårdsbosetningen mener man å finne i flyttjordbrukets sentrale boplasser. Man tenker seg at flere familier opprinnelig samarbeidet om å utnytte et begrenset geografisk område. Dette var gruppens territorium hvor folk flyttet rundt mellom flere åkre og boplasser. Etter hvert har en sentral boplass blitt et midtpunkt og samlingssted for hele gruppen. Der ble det bygget hus, og der ble folk gravlagt. Etter hvert som det ble flere mennesker, ble det nødvendig å utnytte næringsgrunnlaget mer effektivt. Mindre grupper flyttet ut fra sentralboplassen for godt og bygget egne faste gårder i utkanten av territoriet. I sin tur ble hver av disse gårdene sentrum for en krets av nye gårder.

I tidligere forskning ble det lagt stor vekt på klimaendringer som en vesentlig årsak til framveksten av den faste gårdsbosetningen i Norge. En plutselig forverring av værlaget på overgangen mellom bronsealderen og eldre jernalder skulle ha gjort sutt på en periode da buskapen kunne gå ute året rundt og folk hadde behov for bare enkle boliger. Det kjøligere klimaet skulle ha tvunget folk til å gå sammen om de arbeidskrevende oppgavene å sanke vinterfôr til dyrene med enkle redskaper, dyrke åkrene mer intensivt og bygge solide hus til folk og fe. Alt dette kunne dårlig forenes med flyttjordbruket, og bøndene måtte bli bofaste.
Nyere forskning har ført til at man delvis har forlatt denne teorien. Pollenanalyser tyder på at klimaet forandret seg langsomt gjennom flere hundre år. Folk har gradvis tilpasset seg de nye forholdene. Gjennom pollenanalyser og arkeologiske undersøkelser er det dessuten påvist at gårdsbosetningen går lenger tilbake enn tidligere antatt. I de beste jordbruksstrøkene i Sør-Norge har utviklingen mot fast gårdsbosetning begynt før klimaskiftet gjorde seg alvorlig gjeldende. Det kjøligere værlaget kan ha påvirket en utvikling som allerede var i gang, men det har ikke vært den første årsaken til omleggingen.
En avgjørende årsak kan heller være at folketallet stadig vokste i varmetiden. Det ble nødvendig å gå over til andre driftsmåter som ga større utbytte fra samme areal. Man begynte å rydde faste åkre, bearbeide jorda bedre og kanskje gjødsle den. Kombinert med systematisk brakklegging, hvile for åkeren, ga dette bedre utbytte enn flyttjordbruket gjorde.
Det har også vært diskutert hvorvidt jernet har hatt betydning for framveksten av gårdsbosetningen. Dersom det er riktig at fast bosetning går tilbake til tidlig jernalder, kan jernet ikke tillegges noen avgjørende rolle. Det første jernet i Norge var kostbar importvare og ble helst brukt til smykker og småting. Folk lærte å utvinne jern av myrmalm, men først etter Kristi fødsel kom det fart i den hjemlige jernutvinningen. Fra da av fikk jernredskapene betydning for jordbruket og har sikkert hatt mye å si for den kraftige bosetningsekspansjonen som fant sted i de følgende hundreårene. Dyrkingsmetodene ble stadig forbedret etter man blant annet fikk jernbeslåtte ploger.

Gårdene hadde i jernalderen ikke store sammenhengende jorder, men mange små åkerlapper og beiter som lå spredt.

Opprinnelig var en gård et sted der en ætt hadde tilhold. Senere, mot slutten av jernalderen, ble det rolig vanligere med bare en familie på hver gård. Hver gård kunne ikke brødfø ætten som stadig ble større.

Det har vært diskutert om det fantes en opphavsgård for Vestre Bærum, eller kanskje for hele Bærum. Det kan man aldri få fastslått sikkert. Det er foreslått at opphavsgården kan ha ligget ved foten av Kolsås, kanskje i nærheten av Kolsberg. Navnet kan ha vært Bergheim. Uansett fikk vi etter hvert flere gårder, såkalte sentrumsgårder, som igjen ble utgangspunkt for en krets av nye gårder. Eksempler på gårder man tror var sentrumsgårder er Tanum, Berger, Ås, Valler og Stabekk.
Tanum kan også ha vært et tidlig lokalpolitisk sentrum. Ved gården er det gravhauger fra eldre jernalder og fra vikingtiden. Da en av gravhaugene i 1907 ble utgravd til potetkjeller, ble det, som omtalt ovenfor, blant annet funnet et spinnehjul av kleberstein, en skafthulløks fra steinalderen, en ringspenne i bronse, leirkar og glassbeger av romersk opprinnelse fra
300-tallet. Den velstående Tanumslekten kan ha vært rivaler til mektige bygdehøvdinger oppunder Kolsås.
Arkeologene antyder at det kan ha vært en trekirke på stedet før den nåværende steinkirken på Tanum ble bygget.